top of page

Bli kjent med Yamas & Niyamas

Oppdatert: 11. mai 2022

I Patanjalis Ashtanga Yoga defineres det 8 grener av yoga. Asana eller de fysiske øvelsene er kun en del av disse. Yamas og Niyamas er de to første grenene og omhandler etiske rettningslinjer og råd for et godt liv. Sammen kan de 8 grenene føre frem til Samadhi, eller en enhet med den høyeste bevissthet.


Lille Lotus Yoga er så glade for å ha Kim Højlo hos oss og anbefaler å lese hans tanker og studier rundt de to første yoga grenene her.

"Ved å studere disse retningslinjene, vil vi kunne tilnærme oss en bedre forståelse for hvordan vi kan leve i harmoni med oss selv. Jeg anser de som et viktig fundament i vår egen hverdag." -Kim


Hva er Yamas og Niyamas? Det høres ut som noen helt enkle etiske retningslinjer. Men ved å undersøke disse nærmere, forstår jeg at det er mer dyptgående enn hva det først kan virke som. Disse "juvelene", som de kan omtales som, er en god veiledning for de som ønsker å grave dypere i yogaens filosofi. De beskriver hvordan man kan rense sinnet, og bli en bedre utgave av seg selv. De kan åpne for nye måter å tenke på. De kan bidra til at vi tar korrekte avgjørelser, basert på essensen av oss selv.


Jeg ser på de fem første "juvelene", Yamas, som eksterne retningslinjer. De beskriver våre handlingsmønstre, og hvordan vi kan forbedre disse. Niyamas går mer på det som er internt. Vårt indre.


Jeg har beskrevet alle ti retningslinjene, eller juvelene, ut fra egen tolkning. Jeg har fokusert på eksempler som kan beskrive disse, uten at de nødvendigvis er omfattende. Det ville tatt for lang tid.


Ahimsa: Ahimsa, eller ikke-vold, er den første, og på mange måter den viktigste, av disse ti retningslinjene. Den legger grunnlaget for all yogafilosofi.

Ved å studere denne "juvelen", har jeg lært mye om ikke-vold. Eller, rettere sagt, jeg har lært mye om vold. Vi utøver veldig subtile former for vold, uten å tenke over at det vi gjør, er en voldshandling. Mot oss selv, mot andre, og mot naturen.

Jeg har alltid sammenlignet meg selv mot andre. Jeg har lært at dette er "normalt", og at vi alle gjør det. Jeg har aldri sett på det som en voldshandling. Men det er det. Når jeg sammenligner meg selv mot andre, ender jeg alltid opp med å tape. Jeg er underlegen den personen som jeg måler meg opp mot. Jeg er dårligere. Dette er en subtil måte å utøve vold mot meg selv. Jeg straffer meg selv mentalt, uten grunn. Og jeg er ikke alene om å gjøre dette. Hvorfor gjør vi dette mot oss selv? Et annet eksempel på subtil vold, er når vi skal hjelpe andre. Vi vet ofte hva som er best for en annen person, basert på våre egne erfaringer. Vi vil hjelpe andre, ved å bruke den samme nøkkelen som fungerte for oss. Noen ganger passer den samme nøkkelen, men ikke alltid. Jeg liker å se på det som at vi er vår egen dør, med en unik nøkkel som er tilpasset kun oss selv. Min husnøkkel passer kun i min egen leilighet, og ikke hjemme hos andre. Det jeg prøver å si, er at vår løsning, er ikke alltid det den andre personen trenger. Ved å følge vår løsning bare for å finne ut at det ikke var til hjelp, kan kalles en voldshandling. Vi har villedet personen, uten å være til hjelp, slik vi ønsket. En annen ting, er at når til tilbyr vår "ekspertise", gjør vi den andre personen "underlegne" oss selv. At vi vet best. Dette er også en voldshandling.

Det finnes mange slike subtile voldshandlinger, og vi begår de hele tiden.


Ahimsa lærer oss om disse, og hvordan vi kan unngå å utøve vold, selv da vi tror at vi ikke utøver det.


Satya: Satya, eller sannferdighet, er den andre av disse retningslinjene. Den er også knyttet til Ahimsa, da disse to er forenlige. De går over i hverandre.

Å være sannferdig er ikke like lett som vi tror. I mange situasjoner velger vi ofte bort sannferdighet, til fordel for å være snill. Vi har en tendens til å pynte på sannheten, for å gjøre det litt lettere for mottakeren. Vi vil heller være snille, enn å være ærlige. Dette er også en voldshandling mot den andre personen, men også mot seg selv. Da jeg vokste opp, ble jeg fortalt at min far døde i en ulykke, da han var på vei hjem til oss, for å feire jul der. Jeg hadde ingen grunn til å tvile på denne historien, og jeg anså det som sannheten. Da andre spurte meg om faren min, fortalte jeg denne versjonen. Mange år senere fant jeg ut at det ikke var slik det skjedde. Sannheten var mer dyster, og min bestemor ville skåne meg, for hva som egentlig skjedde. Da jeg fikk vite sannheten, følte jeg meg sveket. Historien som jeg vokste opp med, var ikke sann. Identiteten min var ikke den jeg trodde. Hva mer hadde blitt skjult?

Jeg tror ikke min bestemor visste hva slags voldshandling hun hadde utsatt meg for. Dette føltes hardere enn hvilket som helst slags i ansiktet.

Ofte gjør jeg ting som jeg ikke vil gjøre. Jeg gjør det kun for å blidgjøre noen andre. Selv misliker jeg å gjøre det. Hadde jeg vært sann mot meg selv, ville jeg ikke gjort mange av disse tingene, og sagt nei til den andre personen. Men jeg vil være snill, og sier ja.


Satya oppfordrer oss til å være sanne, i stedet for å være "snille". Ved å være sanne mot oss selv og andre, bygger vi et trygt og solid fundament for vår personlige utvikling.

Asteya: Den tredje "juvelen", er Asteya, som kan oversettes som ikke-stjele. Vi stjeler hele tiden, uten å være klar over det. Vi stjeler fra andre, fra naturen, fra fremtiden, og fra oss selv. Mange kan nok kjenne seg igjen i at vi ofte har et behov for å "one-up'e" noen andre. En person kan fortelle noe som han/hun er stolt over. Noe de kanskje har klart å få til, eller har opplevd. Ofte føler vi for å snu deres historie, til å handle om oss. Vi har en enda mer spektakulær historie å fortelle. På den måten stjeler vi fra de. Vi stjeler gleden som de føler, og mynter den på oss selv. "Jasså, vant du en million i lotto? Jeg vant to millioner, jeg".

Vi stjeler også fra naturen. Fra planeten. Vi hogger ned regnskogen, og utrydder dyrearter. Vi gjør det, for at det skal gagne oss mennesker. Vi tror at vi eier jorda, men egentlig er vi bare på besøk. Jorda var her før oss, og den vil være her etter vår bortgang.

Vi stjeler fra fremtiden, fordi vi ikke tenker på kommende generasjoner. Tenk all den jobben de får, med å rydde opp i vår generasjons galskap. Vi forurenser, og forsøpler. Vi produserer masseødeleggelsesvåpen, slik som atombomber. Kommende generasjoner vokser opp i det vi har skapt for oss selv, og ikke for dem.

Vi stjeler også fra oss selv. Det er kanskje det vi gjør oftest. Vi er ofte vår egen største kritiker. Vi har ikke tro på oss selv. Vi har dårlig selvtillit, har fordommer, og er kritiske mot andre. Alt dette, gjør at vi ikke gir oss selv muligheten til å vokse, og utvikle oss. Vi gjør oss selv til fanger, i stedet for å utforske den fulle essensielle utgaven av oss selv.


Asteya ber oss skifte fokus til vår indre verden, og ikke verdenen der ute.


Brahmacharya: Det finnes flere oversettelser av ordet Brahmacharya, men jeg velger å oversette det som å "gå med Gud". Denne retningslinjen lærer oss om å finne balanse i alt vi gjør. Vi har en tendens til å overdrive våre aktiviteter. Vi overspiser, vi sover for lenge, vi overarbeider, og vi overtrener. Resultatet av dette, er misnøye.

Noen ganger når jeg kommer hjem etter å vært ute, tenker jeg på hva jeg skal gjøre resten av dagen. Kanskje litt husarbeid? Men før jeg setter i gang med det, skal jeg spise. Spise mye. Jeg spiser så mye jeg orker, og tenker at dette trengte jeg. Men så kommer trøttheten. Jeg må bare hvile litt, før jeg tar oppvasken. Resultatet er alltid det samme, jeg blir liggende på sofaen, og oppvasken står til neste dag. Ved å overspise, tapper jeg meg for energi, i stedet for å få overskudd.

Jeg finner glede i å ha noe å gjøre. Jeg liker at det skjer noe. Men så fort det blir for mye, forsvinner gleden, til fordel for stress. Engasjementet forsvinner. Energien forsvinner. Lysten forsvinner.

Det gjelder å finne en balanse i alt vi gjør, slik at vi kan leve våre liv fullt ut. Vi bør lære å utøve ordet tilstrekkelig, og ikke overgjøre ting. Nok mat, nok søvn, nok arbeid, og nok trening. Utrykket "more is less" er gjeldende her.


Brahmacharya lærer oss å finne den riktige balansen for oss, og nyte livet fullt ut. Eller, om du vil, gå med Gud.


Aparigraha: Aparigraha kan tolkes som " å ikke besitte/eie". Vi mennesker skal alltid ha noe mer, enten det er personlige eiendeler, underholdning, eller en opplevelse. Mye vil ha mer, er et uttrykk som beskriver dette. En slik holdning, vil føre til at det vi jakter på, eier oss. Vi eier ikke våre eiendeler. Eiendelene eier oss. Å stadig være på jakt etter nye eiendeler, gjør oss ikke lykkeligere. Ikke i lengden, i alle fall. Tvert imot.

Forleden dag kikket jeg i klesskapet mitt. Helt innerst fant jeg en av genserene mine. En ganske fin genser som jeg liker. Hvordan havnet den bakerst i skapet? Da jeg kjøpte denne genseren for noen år siden, var det det fineste plagget jeg hadde. Fordi den var den nyeste. Jeg brukte genseren hver dag i en uke, og den lå alltid øverst og forrerst i skapet. Men noen uker senere, kjøpte jeg en ny genser. Den nye genseren overtok som det fineste plagget jeg hadde, og den andre genseren ble en god nummer to. En stund senere kjøpte jeg enda en genser, og det samme skjedde. Ettersom jeg kjøpte flere gensere, endret forholdet mitt til den første genseren, seg. En gang var den det fineste plagget jeg hadde, nå er det bare en gammel genser som jeg sjelden bruker.


Vårt forhold til eiendelene våre, endres konstant. Fra nytt til gammelt. Ved å fortsette denne "samlemanien", setter vi ikke pris på det vi engang hadde. Vi fokuserer på den nyeste anskaffelsen. Den er regjerende mester, og alt annet blir gammelt nytt. Så blir vi misfornøyde.


Jeg leste en historie om hvordan de fanger aper i India. De plasserer en banan inni et lite bur, med smalt mellomrom mellom gitteret. Da apen ser bananen i buret, strekker den seg etter den, til de får tak i den. Så kommer apefangeren. På dette tidspunktet, er apen fortsatt fri. Den kan fint løpe i sikkerhet. Alt de trenger å gjøre, er å slippe bananen de holder i hendene. Ved å tviholde på bananen, blir de fanget. Slik er det med oss mennesker også. Vi må lære å slippe bananen.


Aparigraha oppfordrer oss til å gi slipp, ikke jage.


Saucha: Renhet. Dette er den sjette retningslinjen, og den første av fem Niyamas. Hva betyr renhet? Det høres kanskje ut som personlig hygiene. På sett og vis, men Saucha handler om mental hygiene. Renhet i sinnet, og i våre handlinger. Men det handler også om å akseptere ting slik de er, uten å prøve å forandre noe. Hvis vi klarer å tenke at alt er rent i sin egen natur, uavhengig av hva det er, kan det være lettere for oss å gi slipp på det vi ønsker å forandre. Alt er slik det skal være, selv om det ikke nødvendigvis føles sånn. Det kommer tøffe tider, men de er der for å lære oss noe. Vi kan bruke de til vår fordel. Derfor kan de anses som rene.


Saucha kan også handle om å rense oss selv. Frigjøre oss fra våre byrder.

Da jeg drakk alkohol, var det alltid rotete i leiligheten min. Ølbokser overalt. Oppvask som ikke ble tatt på mange uker, og slike ting. Det var et mareritt å bo slik, og jeg ble paranoid for at noen plutselig skulle ringe på døra. Absolutt ingen måtte se hvor rotete det var. Etter at jeg ble rusfri, er det helt motsatt. Jeg har ingen skam, og heller ingenting å skjule. Hvis noen ringer på, har jeg ingen problemer med å åpne døren, og slippe de inn. Ved å holde hjemmet mitt rent og ryddig, er sinnet mitt også mer rent. Jeg har frigjort meg fra en stor byrde.


Saucha ber oss rense oss selv, og nyte våre opplevelser i sin egen rene natur.


Santosha: Santosha kan oversettes som tilfredshet, og er den syvende av disse retningslinjene.

Det er ikke lett å være tilfreds. Vi vil gjerne ha noe mer. Jeg sier ofte at man kan aldri oppnå perfeksjon, fordi det alltid finnes rom for forbedringer. Vi kan aldri bli fornøyde med å jage etter det perfekte.

Jeg har en venn som alltid må ha den beste mobiltelefonen på markedet. I løpet av de siste årene, har han brukt mange tusen kr. for å få den "perfekte" telefonen. Men det tar ikke lang tid før det kommer en ny modell, med en funksjon han ikke har på sin. Da bytter han inn den han har, mot den nye. Dette fortsetter inn i det uendelige, da han aldri blir fornøyd. Historien gjentar seg selv, gang på gang. Alle pengene han investerer, fører ingensteds, og han ender opp med økonomiske problemer. Han innser ikke at det alltid er rom for forbedringer. Slik er det også i livet generelt.


Santosha lærer oss å være tilfreds med det vi har. Tenk hvor heldige vi er som har det vi har. Det er et privilegium, som veldig mange i verden ikke har. Vi har alt vi kan ønske oss, allikevel vil vi ha mer. Grådigheten har tatt oss. Det er synd, men sant.


Tapas: Tapas betyr "varme" på Sanskrit, men denne retningslinjen handler om selvdisiplin. Jeg tenker at selvdisiplin kan bety at man har en agenda som man skal holde seg til. Ikke at man skal holde seg til andres agenda, men derimot sin egen. Det kan være noe så enkelt som å re opp sengen hver morgen. Det anser jeg som en disiplinert handling. Å klare å følge sine egne regler dag ut og dag inn, kan kreve ganske mye av en, og man skal være godt disiplinert for å kunne gjennomføre dette i det lange løp. Hver dag er det alltid noe jeg bør gjøre. Det kan være å ta oppvasken, eller brette sammen klær, og legge i skapet. Men så er det ofte mye annet som kommer i veien. Facebook, YouTube, lese VG og lokalavisen. For ikke å snakke om at jeg bare MÅ i butikken en kjapp tur, kun for å kjøpe noe jeg ikke engang trenger. Snakk om å være udisiplinert. Noen ganger tenker jeg til og med at; hmmm… det er jo så lite oppvask, så det kan fint vente til det blir litt mer å vaske opp. Hvorfor bruke 5 min, når man kan bruke 50? Det verste med å være udisiplinert ovenfor slike ting, er at DEN ene tanken alltid dukker opp; "jeg burde gjøre", eller "jeg burde ha gjort". Så hvorfor ikke bare gjøre det?


De dagene hvor jeg klarer å være selvdisiplinert, slipper jeg de tankene. Jeg får en god følelse, vel vitende at jeg har utført de rette handlingene. At jeg har valgt riktig. Jeg har erfart at det å ha en god disiplin i hverdagen, gir meg selvrespekt. Jeg kan gi slipp på det. Jeg har gjort det jeg skulle, i stedet for å utsette det. Jeg kan kanskje til og med føle meg litt stolt.


Jeg leste en gang en bok av forfatteren Deborah Adele. I denne boken beskriver hun hvordan mannen hennes, som barn, opplevde å se en åker brenne. Etter noen dager, gikk han ut på denne nedbrente, tilsynelatende livløse åkeren. Til sin forbauselse, så han at det spiret. Nytt liv var i ferd med å vokse frem. Det er jo slik, at noen ganger må vi brenne oss selv. Vi må gi slipp på noe, eller ofre noe, for å gi plass til noe nytt. Vi rusavhengige, vet hvor vanskelig det kan være. Vi gir slipp på det livet vi kjenner, for å bevege oss mot noe nytt, som er ukjent for oss. Det kreves en enorm mengde med disiplin, for å gjennomføre noe så dristig. Det finnes mange eksempler på "å brenne åkeren ", det kan være ting som livsstilsendring, vaneendring, karrierebytte, eller til og med partnerbytte. Uansett hva det måtte være, så trenger vi disiplin. Disiplin er vår beste allierte, spesielt når vi står i en vanskelig situasjon.


Tapas lærer oss at vi må brenne, og la ilden velsigne oss.


Svadhyaya: Den niende retningslinjen kalles Svadhyaya, eller selvgransking.

Vi mennesker tror feilaktig at vi er våre egne tanker. Det samme trodde jeg. Vi identifiserer oss med tankene våre, trosretninger, handlinger osv. På den måten, skaper vi et falskt bilde av oss selv. Vi setter merkelapper på oss selv, som forteller hvem vi er. Men uten disse merkelappene, hvem er vi da?

Merkelappene våre er også med på å bestemme hvordan vi ser på den eksterne verden. Måten vi betrakter omgivelsene våre, er en projisering av vår indre verden.

Vi prøver forgjeves å endre det som er "der ute", uten å forstå at vi må endre det som er "der inne" først. Klarer vi det, vil den ytre verden automatisk endre seg.


Svadhyaya lærer oss å utforske vår sanne natur, ved å gradvis fjerne vår egne merkelapper. På denne måten vil vi oppdage hvem vi egentlig er.


Tenk deg at du synker i kvikksand. Jo mer du kjemper mot, jo raskere vil du synke. Men samarbeider du med kvikksanden, og beveger deg rolig og kontrollert, har du mye større mulighet til å kunne unnslippe. Livet er litt som kvikksand. Det gjelder å harmonisere med det som er.

Ishvara Pranidhana: Den siste "juvelen" av disse ti retningslinjene, er Ishvara Pranidhana. Det kan oversettes som overgivelse. Det handler om å overgi oss selv, til en høyere makt. Til livet, slik det er.

Hvis vi kan møte livets utfordringer med en klar tilstedeværelse og integritet, uten å kjempe mot, vil vi kunne mestre disse utfordringene. Tenk deg at du synker i kvikksand. Jo mer du kjemper mot, jo raskere vil du synke. Men samarbeider du med kvikksanden, og beveger deg rolig og kontrollert, har du mye større mulighet til å kunne unnslippe. Livet er litt som kvikksand. Det gjelder å harmonisere med det som er. Bruce Lee sa at vi bør være som vannet. Siden vann er flytende, har det evnen til å forme seg etter omgivelsene sine. Om du heller vann i en mugge, vil vannet "bli" muggen.


Ishvara Pranidhana ber oss på en måte å være som vannet. Å gå gjennom livet med flyt, og overgi oss selv til det som er utpekt for oss.


Ved å studere disse retningslinjene, Yamas & Niyamas, vil vi kunne tilnærme oss en bedre forståelse for hvordan vi kan leve i harmoni med oss selv. Jeg anser de som et viktig fundament i vår egen hverdag.


Skrevet av Kim Højlo.


288 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page