Min Yogareise

Jeg kom til yoga i en periode da livet føltes som mest urolig. Jeg var en ung kunststudent i Oslo og hadde nettopp mistet mammaen min. Inntil da hadde jeg brukt mesteparten av tiden på kunst og da spesielt store oljemalerier.

Jeg levde så mye oppi hodet, i tankene og i fantasien, men hadde veldig lite kontakt med kroppen og verden rundt meg. I en alder av 20 år hadde jeg opplevd å ha panikkangst, depresjoner og å bli innlagt. Jeg visste det ikke da, men i voksen alder skulle jeg få litt forklaring på mye av dette, da jeg ble diagnostisert med ADHD.

Etter at mamma døde, bestemte jeg meg for å prøve å bevege meg mer inn i livet utenfor meg selv. Jeg valgte å flytte unna de enorme lerretene for å prøve å møte verden mer direkte. Jeg begynte å klatre og lærte meg å stå på longboard. Og midt i sorgen trillet jeg pingvinaktig gjennom Oslos gater, på leting etter en ny måte å være i verden på.

Så tok en venninne meg med på yoga, og der kjente jeg for første gang på hva det vil si å være virkelig til stede i kroppen. Det var noe med det som gjorde det umulig for meg å ikke være tilstede i øyeblikket.

Yoga ble et holdepunkt. Etter hvert som jeg praktiserte, ble angstanfallene som hadde fulgt meg i mange år borte. Kroppen og hodet fant en ny balanse, og jeg opplevde perioder med mindre depresjon. Gjennom yoga fikk jeg en nøkkel tilbake til meg selv. En oppmerksomhet, en tilstedeværelse, en vei inn i verden.

Da jeg hadde opplevd dette på kroppen, visste jeg at jeg ville dele yoga med andre.

Min egen ADHD-diagnose gjør at jeg ikke alltid har så mye filter. I mange jobber kan det være en utfordring, men i yogarommet opplever jeg at det er en styrke. Jeg kan ikke late som eller legge på en fasade, på godt og vondt. Det jeg deler, må være ekte for meg. Jeg har et behov for å møte mennesker der de er, og prøver å skape et språk som er tilgjengelig og inkluderende.

For meg handler yoga ikke først og fremst om posisjonene eller sanskrit-ordene, men om essensen. Opplevelsen av helhet. Helhet mellom kropp og hode, pust og bevegelse, innsiden og utsiden. Helt uavhengig av hvilken type yoga det er snakk om.

Det er noe jeg kjenner igjen fra kunsten. Da jeg malte, var det en ordløs verden. Det handlet om å lete etter noe som ikke kunne sies, men som likevel var ekte og stort.

På samme måte prøver jeg i yoga å guide mot dette ordløse. Inn i sansene, inn i øyeblikket.

Og jeg tenker at dette ikke er noe utilgjengelig eller “høytflyvende” som man må være veldig spirituell eller kunstnerisk for å kjenne på. Jeg ser det samme i hunden min, som møter verden direkte med sansene, uten filter og kategorier. Det er enkelt, ekte og allmenngyldig. For meg er det også det yoga handler om: å være til stede, å oppleve livet uten alltid å måtte forklare det.

Hvis jeg skal oppsummere reisen min med yoga i én setning, må det være noe sånn:

Yoga hjelper meg å samle hodet og kroppen, og å oppleve helhet. Tilstedeværelse, her og nå.

Takk for at du leste! Legg gjerne igjen en kommentar om du vil. Hvordan har din yogareise vært? Eller kanskje du ikke har startet?